Skriketrollets historier

Skriketrollet elsker bråk. Det er alltid på utkikk etter å lage støy, og sånt blir det jo mange historier av. I barnehagen kan du bruke historiene om Skriketrollet til å bevisstgjøre barna om støy , hva som skjer når Skriketrollet «flytter inn» i barnehagen, og hva man kan gjøre for å få det til å forsvinne.

Nedenfor kan du lese og laste ned små historier om skriketrollet.

  • Endelig sommerferie! Skriketrollet løp barbeint over gresset. Det kilte under beina, så han måtte le høyt. Han hylte og ropte av glede, men han var ute, så det var lov. Både hjemme og i barnehagen hadde han lært forskjell på utestemme og innestemme. Mamma pleide å si at utestemme var greit når de var i hagen. I stua og på kjøkkenet måtte han bruke innestemme. På rommet sitt kunne han bruke utestemme noen ganger, men han måtte ta hensyn, pleide mamma å si.

    -Hva betyr det å ta hensyn, spurte Skriketrollet.

    -Det betyr at du må tenke på andre, hadde mamma svart.

    -Hvordan da, spurte Skriketrollet.

    -Hvis jeg for eksempel har venninner på besøk, er det fint om du ikke bruker utestemme på rommet ditt. Da hører vi nesten ikke hva vi snakker om inne i stua, forklarte mamma.

    I barnehagen var det litt andre regler. Der var det kun lov å bruke utestemme når de var på tur i skogen. Men noen ganger måtte de være stille i skogen også, slik at de ikke skremte dyr og fugler. Inne var det ikke lov med utestemme i det hele tatt.

    Noen ganger syntes Skriketrollet det var mange forskjellige regler å huske på. Han sukket litt, og tenkte at han nok måtte spørre på nytt når barnehagen åpnet etter ferien igjen. Men nå var det ferie og fri og alt var lov. Eller…hvordan var det igjen? Kanskje var det regler som gjaldt selv om det var sol, sommer, bading og ferie også?

     

    Av Anne Enger Mjåland

     

    Skriv ut
  • Det var en gang et Skriketroll. Trollet hadde ingen venner, så han var ensom og lei seg. “Uten venner har man ingen å leke med, og da blir det veldig kjedelig”, sa Skriketrollet til seg selv der han satt på en stubbe i skogen og grublet og tenkte.

    “Hvorfor er det ingen som vil være sammen med meg”, tenkte Skriketrollet, men kunne ikke komme på noe svar.

    Plutselig hørte Skriketrollet en lyd. Det knakk i en kvist. Noe rørte på seg mellom trærne. Liten som han var, gjemte Skriketrollet seg bak stubben. Han huket i knærne, bøyde hodet og lukket øynene. Lydene kom nærmere og nærmere. Hjelp! Hva skulle han gjøre?

    Plutselig stod en liten jente ved stubben. Skriketrollet hoppet fram fra gjemmestedet sitt, veivet med armene, blåste seg opp til dobbelt størrelse og skrek alt han orket. Han skrek så høyt at håret til jenta blåste rett til værs. Det var som en storm tok tak i klærne hennes. Hun klarte nesten ikke stå på beina, så fælt blåste det.

    Da Skriketrollet ikke hadde mer luft igjen i lungene, løyet vinden og jenta trengte ikke holde seg for ørene mer. Til sin store overraskelse stod hun fremdeles ved siden av stubben! Som regel flyktet alle over stokk og stein når han skrek på den måten. Så redde ble de.

    -Hva heter du, sa Skriketrollet.

    -Vilma, sa jenta.

    -Hva gjør du her i skogen, spurte Skriketrollet.

    -Jeg er på tur med barnehagen. Vi har utedag, sa Vilma og tok et skritt nærmere.

    -Hvorfor ble du ikke redd da jeg skrek så høyt? Alle pleier å løpe av sted når jeg åpner munnen, sa Skriketrollet.

    Vilma satte seg på huk ved stubben og svarte:

    -Jeg så i øynene dine at du var mer redd for meg enn jeg var redd for deg. Dessuten tror jeg ikke du får så mange venner når du skriker sånn. Men hvis du vil være med bort til bålet og spise formiddagsmat sammen med oss, kan du få en skive med leverpostei av meg.

    Fra den dagen skrek ikke Skriketrollet så høyt og stygt mer. Og han fikk mange venner som han lekte med dagen lang.

    Av Anne Enger Mjåland

    Skriv ut
  • Høstferien nærmet seg med stormskritt, og de tre søsknene Per, Lisa og Mats skulle på fjellet med foreldrene sine. Per hadde akkurat begynt på skolen, og syntes det var ganske slitsomt. Han savnet barnehagen og den trygge verdenen han kjente så godt. Småsøsknene hans gikk der enda – og selv om han i bunn og grunn var stolt over at han var så stor at han nå gikk på skolen, så var han litt misunnelig på dem også, spesielt fordi de fikk leke så mye de ville ute. Per hadde masse energi som han ikke fikk brukt opp på skolebenken. Hele familien gledet seg til fjellturen, men mammaen til Per kunne ikke unngå å legge merke til hvor rastløs han var. Hun var litt bekymret for den fem timer lange bilturen. Kom han til å klare å sitte stille så lenge, uten å plage småsøsknene sine? Da alt var pakket og klart, og alle hadde satt seg inn i bilen, snek det et lite, rødt og loddent troll seg inn i baksetet. Skriketrollet! Så snart bilen rullet ut av gårdsplassen, begynte det å hviske i øret til Per. ”Nå skal du lage skikkelig liv her i baksetet, Per!”, hvisket Skriketrollet. ”Hvis du klyper Mats i kinnet, og lugger Lisa så hardt du kan, så begynner de å skrike og gråte begge to. Og da begynner mammaen og pappaen din å kjefte, og så blir det masse leven her!”. Skriketrollet gledet seg til å høre alt bråket, og begynte å danse en liten bråkedans han hadde øvd på mens ingen var hjemme. Per følte seg litt fristet… det var lenge siden han hadde løpt rundt og herjet med småsøsknene sine i barnehagen, og han savnet det jo litt… Plutselig snudde Mamma seg og sa: ”Så flinke dere er som er så snille og rolige der i baksetet! Hvis dere fortsetter sånn, skal dere få velge hvert deres blad når vi stopper for å fylle bensin!”. Per begynte å tenke på tegneseriebladet som han ønsket seg, og dyttet bort Skriketrollet, som var midt i den dumme dansen sin. Han ville mye heller kose seg med tegneserien sin enn å begynne å bråke. Skriketrollet innså at slaget var tapt for denne gang… og snek seg inn i bagasjerommet, hvor han kunne ligge i fred og klekke ut en plan til neste gang han skulle lure barna til å bråke litt. For bråk, det er det beste Skriketrollet vet om.

    Skriv ut
  • Vannet rant nedover veien i strie strømmer og endte i en dam bak dukkestua. Det var her barna i Myrulltoppen barnehage likte aller best å leke om våren. PLASK PLASK sa det når Ola, Ida, Peter, Amanda og alle de andre barna trampet med støvlene i vanndammene. Det var lov, bare man hadde med skiftetøy i garderoben. Det hadde Siri sagt, og Siri var sjefen i barnehagen, så det var hun som bestemte.

    Siri hadde også sagt at bak dukkestua var det lov å snakke med utestemme – og til og med rope høyt! Av og til kan det være godt å rope ut, pleide Siri å si. Hvis man var veldig lei seg, for eksempel – eller veldig sint. Eller man følte seg urettferdig behandlet. Siri pleide å si at «hvis man slipper følelsene løs ved å rope, så kan det kjennes godt etterpå». Nesten som om man har grått en lang stund og blitt sliten og helt tom innvendig. Som om alt det leie var blåst ut av kroppen i en stor storm, slik at det ble plass for de lette og glade følelsene igjen.

    Amanda grunnet på dette. «Man kan rope ut hvis man er glad også», sa Amanda og tittet opp på Siri.

    -Ja, sa Siri – og så fortalte Amanda om da hun ble så glad over å se sola og den første hestehoven i grøfta og at man kunne ta ut syklene fra skjulet igjen og trille bortover de tørre gatene. At man kunne ha joggesko på beina, og at de føltes så lette som fjær når man gikk bortover fortauet. Ikke Cherrox-tunge. For nå var vinteren slutt!

    -Jeg fikk så lyst til å lage et vår-rop, sa Amanda, og smatt bak dukkestua. Akkurat da var det ingen andre der, for de hadde gått i sandkassa som hadde fått ny sand etter den lange vinteren. Amanda så seg om, trakk pusten – og skulle akkurat til å slippe ut et jubel-rop, da hun så et rødt bustehode som stakk opp fra den siste, lille snøhaugen borte ved gjerdet. Skriketrollet! Amanda kjente det igjen med en gang. Hun hadde sett det før, en dag det bråkte som verst inne i barnehagen. Da alle hadde brukt ute-stemme inne og var blitt helt øre i hodet! Skriketrollet hadde dukket opp bak sofaen og kastet seg med i ropingen, men da hadde ingen sett det. Alle var for opptatt av å leke voldsomt og løpe omkring.

    Nå var alt mye bedre, for både voksne og barn hadde skjerpet seg med å bruke inne-stemmer inne og ute-stemmer ute. Bak dukkestua var det jo lov å rope, og da Amanda slapp ut det glade vår-ropet sitt, var det som det lød et ekko borte ved vinterens siste snøhaug…

     

    Av Anne Enger Mjåland

     

    Skriv ut
  • Det var en gang et Skriketroll. Et bittelille skriketroll med rødt hår som stod rett til værs, store grønne øyne og en rund munn formet som en smultring. 

    En dag var det lille, sinte skriketrollet på besøk i Knerten barnehage. Han hadde fått lov til å komme i samlingsstund for å fortelle om hvordan han hadde det. Barna i Knerten barnehage hadde nemlig hørt all ropingen når Skriketrollet gikk forbi porten. Noen trodde han var syk fordi han ropte så mye. Andre trodde han var lei seg. Mange var litt redde for skriketrollet fordi han lagde så skingrende høy lyd som skar som kniver og sverd i ørene.

    -Hvorfor er du så sint når du går forbi, spurte Ida. Hun var 5 år og skolestarter. 

    -Åååååååå, jeg er så sint! Jeg er så sint på alle snille, stille mennesker  som sier HYSJ til meg! For hvis jeg ikke får ROOOPE, så får jeg det som jeg vil! Da blir jeg enda sintere, sa Skriketrollet.

    -Her i barnehagen er det ikke lov å rope så høyt som du gjør, sa Kristian. Han var 4 år, og en gang hadde han sett skriketrollet  trampe så hardt i en sølepytt at vannet sprutet langt oppover kåpa til en dame som gikk forbi.

    -IKKE LOV, ropte det lille skriketrollet med smultringmunnen og sperret opp øynene så de ble runde og store som tinntallerkener.

    -Hvordan får dere alt som dere vil da?

    Ida og Kristian blunket til hverandre, og tok seg god tid til å forklare.

    -Hvis man spør på en pen måte er det lettere å få ja, for da hører de voksne bedre etter, sa Ida lurt.

    -Hvis man snakker med inne-stemme inne, er det mye bedre for alle å være i rommet. Ingen blir redde og alt blir mye hyggeligere. Du burde prøve, smilte Kristian, strakk fram en hånd og strøk skriketrollet på kinnet. Han følte seg modig, og tenkte det ville hjelpe. En snill hånd hjalp alltid. Det var hans erfaring.

    På vei hjem grunnet Skriketrollet over hva han hadde hørt. Selv hadde han erfart at det egentlig ikke hjalp så mye å rope for å få det som han ville likevel. Alle rundt ham ble bare sinte og morske i fjeset.

    -Kanskje jeg skal prøve Ida og Kristians metode, tenkte han – og hadde allerede en litt lettere og gladere følelse i magen. Det kjente han godt.

    Skriv ut
  • Endelig var dagen her! Dagen som Ida hadde ventet på helt siden hun startet i barnehagen etter juleferien. Ha-med-dagen! Ida hadde grublet og tenkt på hvilken av bamsene hennes som skulle få bli med. Sofus hadde hun hatt siden hun var liten, men han var litt slitt i kantene. Mykos var den nyeste, så hvit og myk og god å kose med. Hun hadde fått den lille kaninen til jul; han hadde lange ører og en liten rosa snute, men tenk om noen kom til å søle melk på Mykos når de skulle spise formiddagsmat! Nei, han måtte bli hjemme. Ida bestemte seg for å ta med seg den tredje bamsen i samlingen. Teddy passet perfekt. Hun puttet ham opp i sekken, men i det samme hoppet et annet, lite troll oppi – uten at Ida så det! Det var Skriktrollet! Han ville også være med til barnehagen denne dagen. Hva ville han finne på, tro?!
    Alle barna skulle vise fram tingene sine i samlingsstund. Snart var det Idas tur. Det kilte i magen, hun var så spent og gledet seg sånn! Teddy lå klar, men i det hun åpnet sekken for å ta ham ut, spratt Skriketrollet ut. Han stupte kråke ut på gulvet og brølte at han var sterkest. Spretten som han var, hoppet han opp på hodet til Heidi, som var styrer i barnehagen. Han bustet til håret hennes, og skrek inn i øret at «NÅ VIL JEG VÆRE SJEEEEF!». Derfra fortsatte han bort til radioen som stod borte i hjørnet, og skrudde på lyden på fullt! Vinduene bulte nesten av all lyden som strømmet ut i rommet. Alle barna holdt seg for ørene, men Skriketrollet jublet og fektet med armene. Noen av barna begynte å gråte fordi de fikk vondt i ørene, og Ida gråt fordi hun syntes Skriketrollet hadde ødelagt alt sammen for henne og Teddy.
    Plutselig oppdaget Skriketrollet at døra stod på gløtt. Han var blitt helt varm og rød og svett av alt bråket, fôr ut gjennom døra og slengte den igjen bak seg med et stort BANG! Barna skvatt høyt, men da de tittet ut av vinduet, så de Skriketrollet forsvinne nedover veien og bli borte.
    Da alle hadde roet seg kunne endelig Ida vise fram Teddy i samlingsstunden, og alle syntes han var en riktig fin og koselig bamse. Og mye, mye snillere enn det bråkete og rampete Skriketrollet!

    Av Anne Enger Mjåland

    Skriv ut
  • Det var en gang en gutt som var så glad i å spille trompet. En dag han satt på rommet sitt og blåste i trompeten, hørte han en stemme som snakket til ham fra under senga. ”Nå skal du ta med deg trompeten din og liste deg inn til lillesøster, som sitter i stua og leker med dokker,” sa stemmen. ”Og så snart du er kommet helt innpå henne, skal du blåse i trompeten så høyt du kan, rett inn i øret hennes. Da kommer hun til å bli glad.” Ja, det skulle gutten gjøre, for han var lydig og snill, og vant til å gjøre som han fikk beskjed om. Han tok trompeten med seg og listet seg ut av rommet sitt, ned gjennom gangen, inn av stuedøra, forbi bokhylla og sofaen; og helt bort til peiskroken, der lillesøster satt og lekte med dokker. Hun hadde et par fine små musefletter som dirret når hun rørte på seg. Gutten listet seg helt bort til søsteren, bøyde seg ned til øret hennes, satte trompeten for munnen, og trakk pusten dypt. Han skulle akkurat til å blåse det høyeste han kunne – da trompeten plutselig ble snappet ut av hendene på ham. ”Hva er det du finner på?” sa moren. Hun stod med trompeten i hånden og så strengt på ham. ”Vet du ikke at høye lyder kan skade ørene?” I det samme hørtes et rasende knurr, og så fikk de se noe rødt og bustete noe som fløy inn i peisen og forsvant opp igjennom pipa. Det var Skriketrollet det, som hadde vært ute med fantestrekene sine.

    Skriv ut
  • Skriketrollet satt stille og ventet under stolen. Helt musestille satt han, for selv om det beste han visste var å skrike og bråke, så kunne han holde seg i ro han også. Han satt nemlig og ventet på at alle barna skulle komme inn og sette seg og høre på dagens høytlesning. Her i barnehagen var dette noe av det beste barna visste: en stille og rolig time, hvor de kunne slappe av og høre på en historie eller et eventyr. Men Skriketrollet hadde andre planer akkurat denne dagen. Han hadde tenkt til å hoppe frem akkurat når historien var på sitt mest spennende, og få med seg noen av barna til å lage masse bråk. Han gledet seg allerede. Nå nærmet øyeblikket seg… og der, akkurat i det eventyrhelten skulle til å kjempe mot dragen, hoppet Skriketrollet frem. Han viftet med de lodne, røde armene sine, så pelsen ristet til alle kanter. Han hoppet opp og ned som en jojo, han rullet med øynene og rakte tunge, mens han så på de av barna som han visste var mest urolige. Men ingenting skjedde. Ingenting! Det virket som om barna ikke så han en gang. De var så oppslukt av historien som ble fortalt, at de ikke merket at Skriketrollet hadde kommet frem. Og siden han ikke fikk med seg noen av barna til å skrike og herje, så måtte Skriketrollet luske slukøret tilbake til gjemmestedet sitt. Ja ja, tenkte han. De får bare sitte der så stille og rolig og fornøyde da, og kose seg med det dumme eventyret sitt. Men jeg gir ikke opp! Jeg skal nok pønske ut noen andre fantestreker, så det blir skikkelig bråkete her igjen!

    Skriv ut
  • Mona og Emma var bestevenninner. De hang sammen som erteris, og der den ene var, var den andre også. I barnehagen var det til og med noen som kalte dem Memma, for de klarte nesten ikke å skille de to, så da var det lettere å finne på ett navn til dem begge. Mona og Emma var veldig glad i å leke med dukker, og de hadde med seg dukkene sine hvor enn de gikk. De kledde dem opp i rosa, flettet håret på dukkene og på seg selv. Søte og snille var de, og rolige også. Men Skriketrollet, som lusket rundt i barnehagen og lette etter bråk, hadde lenge hatt en plan for å få Mona og Emma til å bråke litt. Skriketrollet bare elsket bråk, og han gjorde alt han kunne for å få barna i barnehagen til å bråke. En dag Mona og Emma satt helt rolige og lekte med dukkene sine, hoppet Skriketrollet frem. Han hvisket i øret til Mona: ”Emma synes ikke dukken din er noe fin!”, før han snudde seg mot Emma og hvisket i øret hennes: ”Mona synes ikke dukken din er noe fin!”. Så smatt han bak en stol mens han gnidde seg i hendene og ventet på at de to jentene skulle begynne å gråte eller kanskje til og med fly i tottene på hverandre! Å, for noe herlig bråk de ville lage da! tenkte han fornøyd, og gledet seg til hjerteskjærende skrik og høylytt gråt. ”Hva var det?” spurte Mona og så på venninnen sin. ”Jeg vet ikke,” svarte Emma, ”men jeg syntes jeg hørte noen si noe om at du ikke likte dukken min.” ”Det hørte jeg også, men om min”, svarte Mona. ”Og så så jeg noe rødt og bustete.” ”Æsj”, sa Emma. ”Det er sikkert bare noen av de store guttene som prøver å erte oss. Jeg tror de egentlig bare er misunnelige på de fine dukkene våre”, sa hun med et smil om munnen. ”Ja, sikkert”, sa Mona, hun smilte hun også. ”Har de ikke noe annet å finne på?”. Så lekte de rolig videre mens Skriketrollet nesten begynte å gråte selv, der han satt og gjemte seg. Nå var det lenge siden han hadde klart å stelle i stand noe bråk, og han lurte på hva han skulle finne på for å få barna til å bråke litt mer.

    Skriv ut
  • Truls het en gutt som bodde i verdens høyeste hus. I alle fall var det ingen andre hus i nærheten som var så høye som blokken der han bodde. I oppgangen var det ekko, nesten som i en tunell. Hvis du ropte “hei”, svarte det oppover i etasjene: Hei – hei – hei – hei – litt svakere for hver gang. Hvis Truls ropte ”HEI” så høyt han kunne, sa det ”hei” tilbake minst ti ganger!

    Nederst i oppgangen, under trappa som gikk ned til kjelleren, bodde Skriketrollet i en liten leilighet. Skriketrollet syntes det var veldig gøy når Truls og de andre barna i oppgangen ropte og bråkte. Her ble det nesten ti ganger så bråkete som det egentlig var! En dag da Truls og nabojenta Janniken kom hjem fra skolen, sto Skriketrollet i trappa: “Rop litt, da vel!”, sa Skriketrollet. “Ja,det gjør vi”, svarte Truls og Janniken i kor. Så trakk de pusten, og skulle til å sette i gang å rope. Men akkurat da gikk døren til leiligheten i første etasje opp. Ut kom den snille fru Furuholt med Tobben, den lille hunden sin. Truls og Janniken holdt pusten. De kunne jo ikke bråke nå. Da ville sikkert Tobben og fru Furuholt bli veldig redde. De holdt pusten enda lenger. “Så stille og snille barn det var her da”, sa fru Furuholt blidt. Lille Tobben logret med halen. “Så snille barn fortjener en liten belønning”, sa hun og tok fram en liten eske fra vesken sin. Fra esken dro hun ut to ballonger, en rød og en grønn. “Vær så god”, sa hun. “Disse kan dere få og leke med”. Truls tok raskt i mot den røde ballongen, satte den for munnen og blåste ut all luften han egentlig hadde tenkt å bråke med. Det var nok til at ballongen ble akkurat passe stor. Janniken tok den grønne, og gjorde det samme. “Vi kan leke med dem oppe hos oss”, sa Truls. “Ja, det gjør vi”, sa Janniken, og så gikk de stille med hver sin ballong oppover trappene. Da Skriketrollet så dette, ble han fryktelig sur. Han styrtet ned i leiligheten sin under trappen. “Dumme unger”, tenkte Skriketrollet. “Men jeg skal nok lure dem til å bråke en annen gang,” sa han til seg selv. “Jeg må bare finne en god plan, for bråk er det beste jeg vet!”

    Skriv ut
  • Mira het ei jente som var glad i å synge. Hver dag sang hun for seg selv når hun gikk hjem fra SFO. En dag hun kom hjem var det hengt opp en plakat på stolpen ved porten. Der sto det: Hvem har Norges fineste sangstemme? Stor konkurranse! Flotte premier! “Hmm”, tenkte Mira. “Lurer på om jeg skal melde meg på? Mamma sier jeg har fin stemme. Og tenk om jeg vinner en premie”, tenkte hun, mens hun gikk inn i huset.
    Inne på kjøkkenet sto pappaen til Mira og laget middag. “Kan jeg få være med på sangkonkurransen, pappa?”, ropte hun mens hun sparket av seg skoene. Men på kjøkkenet laget pappaen hennes så mye bråk med gryter og glass at han ikke hørte noen verdens ting. Dessuten hadde han radioen på fullt: “Hiv o’hoi! Snart er skatten vår”, dundret det ut over kjøkkenet.

    “Pappa!”, ropte Mira, litt høyere denne gangen. I det samme hoppet Skriketrollet frem fra skapet i gangen: “Jeg kan hjelpe deg å vinne konkurransen jeg”, sa Skriketrollet. “Kan du?”, spurte Mira forbauset. “Ja, bli med meg inn på vaskerommet, så skal jeg vise deg”, sa Skriketrollet ivrig.

    Noen dager senere satt mammaen og pappaen til Mira spent med hver sin kaffekopp foran TVen i stua. Nå skulle finalen i den store konkurransen sendes, og Mira skulle være med.

    “Hvordan tror du det går”, sa mammaen til Mira. “Jeg vet ikke”, svarte pappaen, “men hun har stått inne på vaskerommet og øvd hele uken, så kanskje hun vinner en premie?”.

    Under stuebordet, uten at noen la merke til ham, satt Skriketrollet og bet negler. Han var minst like spent som mammaen og pappaen til Mira. Ville Mira gjøre som han hadde sagt? Skrike av full hals, rett inn i mikrofonen, så dommerne fikk bakoversveis, publikum i studio dotter i ørene, og alle som satt hjemme og så på sølte kaffe og brus i fanget? Eller ville hun bare synge pent med den myke, klissete stemmen sin?
    “Og her har vi Mira fra Ullevår Bageby”, sa programlederen, og slo ut med hånden. Og der, midt i det sterke lyset, helt foran på scenen sto Mira med mikrofonen i hånden. Skriketrollet bet seg i underleppen så det gjorde vondt. Musikken spilte opp, Mira trakk pusten, hevet armen og satte mikrofonen for munnen.
    Dagen etter var det fullt av fotografer og folk fra radio og TV utenfor huset der Mira bodde. Hele familien sto på trappen og smilte mens fotografene tok bilder. Den som smilte aller mest var Mira. Hun hadde forstått at hun måtte bruke den myke delen av stemmen sin hvis hun skulle vinne konkurransen.
    På bildet som kom i avisen, kan du skimte et veldig skuffet og sint Skriketroll nederst i hjørnet. Han er på vei ned i kjelleren for å legge nye planer. Men det er ikke lett. Hvordan skal han lure Mira til å bruke den bråkete delen av stemmen sin etter dette?

    Skriv ut
  • Jakob løp inn til dokkekroken, fant det store teppet i kurven, la seg på den grønne madrassen i hjørnet og dro teppet over hodet. Da hørte han ingenting. Da kunne stormen ule som den ville utenfor vinduet i barnehagen. Han gløttet litt på teppet. Borte ved vinduet så han en liten fyr med rødt hår som strittet til alle kanter. Skikkelsen stod med ryggen til ham og tittet ut. Trollet hoppet opp og ned, som om det var verdens gladeste bustehode. Det var Skriketrollet. Ute blåste det så det bråkte og brakte. Skriketrollet likte det. Skriketrollet elsket bulder og brak!

    Jakob dro teppet fort over hodet igjen. Skriketrollet hadde han bare sett en gang før; det var den dagen alle barna hadde vært inne hele dagen fordi det var så kaldt. På slutten av dagen hadde alle barna hatt røde kinn og hese stemmer for de hadde løpt rundt og ropt til nesten alle hadde fått vondt i hodet. Da hadde Skriketrollet likt seg godt!

    -Bente! BEEENNTEEE! Hun var sjefen i barnehagen og visste sikkert råd, både mot stormkast og Skriketroll.

    -Ja, ja, jeg kommer, svarte Bente, og så hørte han skrittene hennes bortover gulvet.

    -Du er trygg her i barnehagen, vet du. Vi passer på helt til pappa henter deg. Han kommer nok snart, for klokka er kvart på fem. Det er bare et kvarter til barnehagen stenger, sa Bente og strøk Jakob over håret.

    Det blåste fremdeles. Uuuuuuuu, sa vinden, og plutselig hørtes et høyt brak. Og så ble det mørkt. Stummende mørkt i hele barnehagen. Vaskemaskinen sluttet å vaske og tørketrommelen sluttet å gå. Kaffetrakteren sluttet å surkle, fryseren durte ikke mer og radioen sloknet.  Alt ble stille. Ingen maskiner ga lyd fra seg. Det var fordi et stort tre hadde blåst over lysledningen. Strømmen hadde gått!

    Jakob tittet ut av teppet. Det hadde sluttet å blåse. Plutselig så Jakob et rødt bustehode som styrtet mot døra og ble borte helt av seg selv! Skriketrollet flyktet nå som det ble stille.

    Jakob krøp opp på fanget til Bente. Slik satt de i mørket og lyttet til stillheten. Så rart! Det var deilig uten alle lydene, syntes de.

    Etter at Jakob var reist hjem med pappa, satte Bente seg på kontoret og tenkte.

    -Jeg tror jammen vi skal ha en «stilledag» i barnehagen neste uke, tenkte hun.

    -Da skal vi lytte til stillheten, alle sammen.  Det tror jeg vil bli en fin samlingsstund.

     

    Av Anne Enger Mjåland

     

    Skriv ut
Skriv ut